• stinenilsen@mestrelivet.no
Min vei ut i

– Beste medisin mot angst og depresjon er fysisk aktivitet og det å komme seg ut i naturen.

 

Om jeg fikk ei krone for hver gang jeg har fått høre eller lest dette så hadde jeg vært rik i dag.

 

At det er en sannhet i det har jeg aldri vært i tvil om. Det jeg derimot har tvilt på er min egen evne til å klare det når angsten sier det ikke er trygt og depresjonen forteller meg at det ikke er noe vits. Og dermed har jeg lyttet til det og holdt meg hjemme. Nå 13 år senere, så har noe skjedd.

 

En indre gnist er tent og jeg har blitt forelska

 

Naturen har sakte men sikkert stjålet en bit av hjertet mitt. Folk som kjenner meg er like sjokkert som det jeg selv er; «At du noen gang skulle bli et friluftsmenneske hadde jeg aldri trodd.» Og vet du, det hadde ikke jeg heller trodd.

 

Jeg var den jenta på skolen som kom i jeans når vi skulle på skitur, som nektet å gå med regntøy fordi det var stygt og som generelt gjorde det som kunne gjøres for å skulke turdagene.

 

I voksen alder har jeg ikke vært noe bedre og bare det har falt en regndråpe fra skydekke, så har jeg holdt meg inne. Helt til nå nylig. Nå har jeg skjønt at det ligger noe i ordtaket: «Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær.»

 

Jeg har funnet en sjelero ved å komme meg ut i naturen. For meg har naturen blitt til følelsen av mestring og tilstedeværelse – gode følelser som demper uro og grubling. Uansett hva du sliter med, så er naturen en god buffer for uroen, mørket og de tunge tankene.

 

Innleggelsen

Det hele startet da jeg var innlagt sommeren 2018. Jeg hadde så mye angst at jeg var overbevist om at kroppen ville kapitulere bare jeg gjorde en liten bevegelse.

 

Aldri før har jeg vært så aktivert og det siste jeg tenkte på var å gå ut. Men når du er innlagt på døgnpost, så forventes det at du skal gjøre noe grep for å bli bedre, blant annet så forventes det at du skal forsøke å bli med på de aktivitetene som er satt opp fra dag til dag.

 

Jeg slet virkelig med å få dette til. Etter at jeg hadde sittet og grått hysterisk foran en av de ansatte så presterer hun og si: «Kan du ikke bli med ut å spise litt, du må ha frokost». Sinne boblet over i meg: «Ja, ser det ut som jeg har lyst til å sette meg ut blant folk å spise nå kanskje?» Spør jeg med en meget sarkastisk undertone. Men hun var irriterende, insisterende.

 

Hennes fremgangsmåte var egentlig veldig feil for meg, hun provoserte meg. Sett nå i ettertid så tror jeg kanskje at det var nettopp det som hjalp meg – hennes påtrengende mas om at jeg måtte gjøre alle disse tingene som jeg overhode ikke ville gjøre. Så jeg gikk ut og tvang i meg ei halv skive, mens jeg gråt.

 

Det samme skjedde igjen litt senere – Hysterisk gråt, angst fra en annen verden og et sinne som ville sette Tor med hammeren ut av spill.

«Du skal ikke prøve å være med ut en tur da?» Kommer det litt bestemt, fra den samme, irriterende pleiersken.

 

Hvis blikk kunne drepe, så hadde hun falt om på stedet. Er hun forbanna dum? Tenkte jeg. «Nei, jeg har ikke så veldig lyst til å ut nå, ser det ut som jeg klarer det kanskje?» svarer jeg syrlig. Jeg vet jeg er uhøflig, jeg hater det, men jeg er jo ikke ved mine fulle fem, jeg kan virkelig ikke tenke på å være dannet her jeg sitter i desperasjon og knapt vet verken opp eller ned på noe som helst.

 

«Jo, jeg tror du har godt av å komme deg ut litt, kle deg så kommer jeg snart tilbake og henter deg.»

«Jeg lyttet motvillig til henne med et halvt øre mens tankene vandret – Jeg er innlagt for å bli frisk og dette er hva jeg blir stucked med, en merkelig liten dame som snakker om blader.»

Hun hadde en irriterende mild stemme – hun pratet til meg som om jeg var et barn.

 

«Jeg ser du har det vanskelig nå, men…»

 

Jeg virkelig mislikte denne damen. Paradokset er at det nok var henne som sådde et frø i meg som i dag er årsaken til at jeg nå har blitt forelsket i naturen. Til at jeg nå klarer å se de vakre, små tingene som man vanligvis ikke legger merke til.

 

Jeg var helt tett i brystet, fikk ikke puste. Jeg skalv og jeg var stiv som en stokk. Sint som et lemen tvang jeg meg ut døra, et lite skritt om gangen.

 

«Skal vi gå da?» spurte jeg litt surt. Og vi gikk ut.

 

Jeg tror sneglene tok oss igjen, men jeg var nå der ute i alle fall. Vi gikk og gikk. For meg føltes det ut som jeg skulle bestige Mount Everest. Jeg var sint på toppen av det hele, så jeg var lite mottakelig for å sanse noe som helst.

Plutselig stopper hun opp, plukker opp et lite blad:

«Vet du, når du er ute på tur sånn så er det så mye vi ikke legger merke til. Ta for eksempel dette bladet, når du ser det ligger der nede på bakken, så ser det bare ut som et vanlig lite blad.»

Jeg lyttet motvillig til henne med et halvt øre mens tankene vandret – Jeg er innlagt for å bli frisk og dette er hva jeg blir stucked med, en merkelig liten dame som snakker om blader.

 

«Se, når du plukker det opp, på alle de vakre linjene, den vakre formen. Liker du å ta bilder?» Jeg måtte jo innrømme at jeg gjorde det. «Ja, så flott, da er jo slike motiv perfekte. Et nærbilde hor du ser alle de vakre detaljene. Det er så mye vakkert å se hvis du bare åpner opp sinnet ditt for det.»

 

Jeg himlet med øynene, innvendig. Så uhøflig er jeg ikke, selv med angst, at jeg himler med øynene åpenlyst. Stakkars, hun mente det jo godt. Det var bare helt feil for meg. Eller var det, det?

 

På en eller annen måte så sank noe av det hun sa, inn. Jeg virkelig mislikte henne, men hun hadde kanskje et poeng?

 

Hun snakket i vei om dette bladet. Om hvordan hun og mannen pleide å gå ut sammen å ta bilder og om hvordan jeg kunne gjøre det samme, selv om jeg ikke hadde utstyr til det, som jeg så mutt hadde svart henne. Man starter med det man har. Ja, jo, det var jo sant det.

 

En annen ting som virkelig brant seg fast i meg var når hun sa:

 

«Ja, du har angst enda, men ser du – du klarer å gå her ute. Du klarte å kle deg i dag. Du klarte å være med ut å spise frokost.»

 

Ja, jeg gjorde jo det. Jeg var så fokusert på alt jeg ikke klarte, at jeg glemte det jeg faktisk fikk til. Og for meg på det tidspunktet, i den tilstanden jeg var i, så var dette faktisk store prestasjoner.

 

Dagene gikk

 

Jeg gråt, jeg var sint, jeg var redd og jeg var tappet for energi. Men jeg ville så gjerne ut av dette helvete. Jeg MÅTTE ut.

 

Jeg hadde tross alt mann og barn hjemme som ventet på meg. Jeg hadde et liv som jeg ikke ville gi opp, samtidig klarte jeg ikke helt å se noe ende på dette kaoset som romsterte oppe i hodet mitt.

 

Jeg fortsatte å bli med ut på turene. Selv om angsten ikke forsvant, så merket jeg at det likevel skjedde noe. Noen ganger var jeg sikker på at jeg skulle fall om der jeg gikk. Få et sammenbrudd, livredd for at det skulle klikke for meg og livredd for hva som kunne skje da. Men jeg klikket ikke og jeg fikk ingen sammenbrudd. Fokuset ble vendt mer og mer utover og jeg klarte sakte men sikkert å få tak på den rasjonelle delen av hjernen min igjen.

 

Hjemreisen

 

Tiden var kommet for å reise hjem. Jeg ville ikke. Jeg var livredd for hva som ventet meg der hjemme. En tom leilighet på dagtid. Ingenting å ta meg til, etterlatt til meg selv og tankene mine, igjen.

 

Min bestemor tilbydde seg å gå tur med meg. Jeg tenkte at jeg måtte fortsette i den gode stimen jeg var inne i, å derfor fortsette å gå på tur hjemme også. Vi gikk en liten tur på heia, til et utsiktspunkt. Gud så vakkert det var. Så befriende å stå der oppe å se utover verden, eller bygda som det jo er, men det føltes ut som hele verden lå for mine føtter der jeg sto.

 

Fortsatt veldig redd, fortsatt veldig aktivert så holdt jeg på denne turen. En 15 minutters lang tur som førte meg til det som føltes som nirvana. Jeg gikk alene nå. Det var veldig skummelt i starten, men jeg var fast bestemt på å legge fra meg alle disse tryggingsstrategiene mine igjen hjemme. Lei av at angsten skulle kontrollere hver eneste bevegelse, dette skulle den ikke få ta fra meg.

 

Og slik startet altså min ferd ut i naturen og den fortsetter bare å utvikle seg. Nå trasker jeg rundt i skogen i nærområdet, av og til veldig redd, men fast bestemt på at angsten ikke skal styre. Det er jeg som er sjefen.

 

Jeg har endelig klart å knekke denne koden

 

Jeg er ikke angstfri, eller herdet for alt det vonde som kan skje i denne verden. Men jeg har funnet en måte jeg kan forholde meg til det vonde på, som gjør at det ikke er det som styrer. Jeg er sjefen og jeg sitter nå i førersetet. Naturen er blant annet et av disse verktøyene som gjør at jeg i dag har kontroll på min angst.

PS. Meld deg på mitt gratiskurs og du vil blant annet få en kort innføring i hvordan du kan bruke naturen for å håndtere angst.

Gratiskurs: 4 verktøy du kan bruke for å håndtere angst

Hei. Mitt navn er Stine. Jeg har slitt psykisk så lenge jeg kan huske. Jeg har flere diagnoser, deriblant angst og depresjon, som har ødelagt mye for meg i livet.

Jeg har vært fastlåst i et destruktivt og negativt mønster som jeg selv har trodd har vært lindrende, men som egentlig har virket mot sin hensikt og dermed vært med på å opprettholde tilstanden min.

Endelig, etter årevis med angst så har jeg funnet en vei ut av dette destruktive og opprettholdene mønsteret. En vei som på ingen måte kun er rett frem uten humper og nedoverbakker. Men en vei som er lettere å gå på.

Jeg ønsker derfor nå å bruke mine erfaringer og min kunnskap til å hjelpe deg til å oppnå det samme. 

Min mentale verktøykasse, som jeg kaller den, er basert på egen kunnskap og erfaring, i tillegg er det metoder og tankesett som er utviklet av fagfolk og som er basert på forskning.

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no

Scroll Up