• stinenilsen@mestrelivet.no
Min vei ut av

Min historie med angst begynte tidlig. Jeg har alltid vært en veldig engstelig person.

 

Det tok for øvrig litt tid før jeg forsto at det var angst det var snakk om. Sett nå i retrospektiv, så vil jeg tro mine første minner med angst startet rundt ti års alderen og som i senere tid har utviklet seg til mange og komplekse angstlidelser som:

 

  • Kompleks post traumatisk stress
  • Generalisert angst.
  • Helseangst
  • Agorafobi med panikklidelse
  • Sosial angst

 

Alle disse angstdiagnosene har vært en tung bør å ha hengende over seg. Det har tidvis føltes håpløst og jeg har følt meg som en lost cace som er ufikselig.

 

Jeg har stilt meg selv spørsmål som:

 

«Hvordan skal jeg komme meg ut av dette?»

 

«Vil jeg noen gang klare å komme meg ut av angsten?»

 

Jeg har hatt min tvil, men endelig har jeg funnet svaret og det er faktisk mulig.

 

Mitt første møte med angsten

 

Som sagt så var jeg en veldig engstelig jente som liten. Jeg begynte tidlig å få mange fysiske symptomer og et av symptomene som har fulgt meg opp i voksen alder, er pustebesvær.

 

Jeg har tatt utallige prøver på om jeg har astma eller om det er noe galt med lungene mine. Men de har aldri funnet noe.

 

Mitt første panikkanfall tror jeg kom når jeg var rundt ti år. Jeg var på båttur med besteforeldrene mine og jeg kjente plutselig at pusten ble tettere og tettere. Jeg virkelig slet med å få puste, jeg hostet og harket samtidig som jeg hev etter pusten.

 

Besteforeldrene mine hentet meg ut slik at jeg kunne sitte i frisk luft, det lindret, men jeg ble ikke bedre. Det ble derfor ringt etter ambulanse. På legevakta mente legen at jeg hadde for store mandler og at dette skulle tas opp med fastlegen.

 

Fastlegen på sin side mente ikke det var noe galt med mandlene mine og at det ikke var nødvendig å gjøre noe med dem.

 

Uten noe videre svar på hvorfor jeg hadde problemer med pusten, ble jeg deretter sendt hjem. Med jevne mellomrom så fikk jeg de samme problemene, men aldri noe svar.

 

Jeg har egentlig ikke tenkt på det før i voksen alder at dette mest sannsynlig var starten på min «angst-karriere».

 

Årene gikk

 

I takt med årene så vokste også bekymringene seg større og større. Jeg var konstant redd for at ting skulle skje med enten meg selv, eller de jeg var glad i.

 

På nyheter hørte jeg om krig og sykdom.  Fuglinfluensa og andre epidemier skremte vannet av meg, men jeg turte ikke å si det til noen. Jeg følte meg dum som var så redd hele tiden.

 

Sakte men sikkert ble jeg også mer og mer innesluttet og følte på et voksende ubehag i sosiale settinger.

 

Noe som igjen gjorde at jeg begynte å bygge på unngåelse- og tryggingsadferd. Jeg isolerte meg mer og mer og kunne bare gjøre ting som føltes trygt og som kunne «kontrolleres».

 

Tryggingsadferden min var i alle fall det jeg trodde var en form for kontroll. Men nå har jeg lært at dette er bare opprettholdende for angsten. I tillegg er det umulig å kontrollere alt.

 

At man sitter og bekymrer seg unødig over det ukontrollerbare er dermed bortkastet tid og øker egentlig bare ubehaget på lang sikt. Jeg har med andre ord kastet bort uendelig mye tid på å bekymre meg over ting som er helt utenfor min kontroll og som jeg på ingen måte har fått kontroll over gjennom bekymringene mine.

 

Skole og jobb

 

Etter hvert som det sosiale ble vanskeligere og vanskeligere, så ble også det å fungere i skole og jobb mer utfordrende. Jeg begynte derfor å skulke mye fra skolen.

 

På videregående prøvde jeg å finne alternative løsninger, slik at jeg kunne begynne i jobb tidligere. Jeg fikk lov til å starte som lærling et år før tiden, mot at jeg hadde en læretid på tre år i stedet for to.

 

Det jeg trodde skulle bli bedre for angsten min, ble det stikk motsatte og arbeidslivet ble ikke noe mindre utfordrende med tanke på angstproblematikken. Riktignok var det også mye uro i privatlivet mitt som gjorde at symptomtrykket på både angst og depresjon var veldig høyt, så jeg hadde egentlig nok med og bare klare å leve.

 

Nederlag på nederlag med brente broer bak meg hjalp ikke akkurat på situasjonen. Jeg ble mer og mer fastlåst i et destruktivt mønster som førte meg mer og mer inn i angsten og depresjonen.

 

Enorme svingninger gjorde det ekstra vanskelig å fungere i hverdagen og troen på at jeg noen gang skulle klare å fungere, sånn noenlunde i alle fall, var for lengst forsvunnet.

 

I 2017-2018 toppet det hele seg

 

Angsten ble så ille at jeg var overbevist om at jeg skulle klikke. Jeg var overbevist om at nå blir jeg psykotisk. Jeg rant ned dørene på legevakten, fortvilet, sint og gråtkvalt.

 

«HJELP meg! Jeg holder på å miste fatningen!»

 

«Du er ikke gal, du har angst. Du må prøve å slappe av.»

 

«Jeg vet da for faen at jeg har angst! Men det holder på å klikke for meg. Jeg føler jeg svever mellom virkelighet og fantasi. Jeg ser ting jeg ikke vil se. Det er ikke normalt. Jeg er redd jeg blir psykotisk.» 

 

«Jeg har sett mange psykosepasienter, du er ikke en av dem. En psykotisk person vil aldri være klar over at de er psykotiske. Du kan ta det helt med ro.»

 

«Dra til helvete!»

 

Overbevist om at det skulle klikke for meg løp jeg gråtende ut av legevakta. Fortvilet. Hjelpeløs. Sikker på at jeg kom til å forsvinne fra meg selv og gå inn i en dyp, indre transe som jeg aldri ville komme meg ut av.

 

Den Stine som alle kjenner kommer til å dø, tenkte jeg. Kroppen vil fortsette å leve, men jeg – jeg vil dø. Og hva vil skje da? Hva vil jeg være i stand til å gjøre?

 

Hva om jeg skader meg selv? Eller enda verre, skader noen andre? Jeg orket ikke tanken på det.

«I natt kom du igjen. Som lyn fra klar himmel. Plutselig var du der, i din mørke, skremmende drakt.

 

Du tok kvelertak på meg, sørget for at jeg akkurat fikk nok oksygen til å holde meg våken, men likevel så lite oksygen at jeg følte at jeg skulle svime av når som helst.»

Behandling

 

Jeg har prøvd utallige behandlingsformer mot angst, men det har liksom aldri fungert helt optimalt. Trolig fordi jeg heller ikke har vært veldig mottakelig for behandling, selv om jeg har trodd det selv.

 

Problemet var vel først og fremst dette iboende behovet for å flykte fra ubehaget som nok har gjort at jeg har slitt mye med å finne en vei ut av angsten. I tillegg til et komplekst sykdomsbilde med flere diagnoser som selvsagt ikke har gjort det noe enklere.

 

Nå som jeg er voksen og blitt mer moden, så har jeg også erfart at mye handler om å åpne seg opp. Du kommer også til et punkt at du ikke orker mer og når siste utvei melder sin ankomst, så griper du den med alt du har.


Jeg hadde to innleggelser i 2018

 

Den ene fordi jeg var så dypt deprimert at jeg ikke klarte å stå opp av sengen. Det var så ille at jeg fikk middagen servert på soverommet. Helt ute av evne til å finne noe som helst mening, lå jeg der som en skygge av meg selv.

 

Den andre innleggelsen var på grunn av denne enorme angsten som beskrevet over.

 

Jeg har også gått jevnlig til en terapeut som virkelig ser meg som menneske og ikke bare en pasient og slike terapeuter er gull verdt.

 

I tillegg til at hun er et fantastisk medmenneske, så er hun også en forbasket god terapeut som har klart å åpne opp sinnet mitt på en måte ingen andre har klart.

 

Dette har hun klart ved å tilby meg ulike verktøy som jeg tidligere ikke har blitt presentert for. En behandlingsform som jeg selv nå sverger til og som jeg mener vil gjøre underverker for det meste, uavhengig av diagnose.

 

Ved hjelp av disse verktøyene og en god dose selvransakelse og vilje, så har jeg nå klart å jobbe meg ut av angsten som jeg har vært fastlåst i, så og si hele livet mitt.

 «Hemmeligheten» bak min vei ut av angsten

 

Det er egentlig ingen hemmelig oppskrift eller noe helt revolusjonerende. Det har faktisk ligget rett foran øynene mine hele tiden. Mange bruker disse verktøyene daglig helt ubevisst, mens andre trenger litt trening for å få det integrert i systemet sitt.

 

De ligger rett foran øynene til oss alle og det er verktøy som kan og burde brukes daglig, uavhengig av om du sliter med angst eller ikke.

 

Det handler egentlig om å klare å roe ned systemet sitt, være tilstedeværende og avslappet til livets opp og nedturer. Det handler om å tåle det vonde, ikke fjerne det og det handler om å lære seg å leve med de kortene man har fått utdelt og å bruke dem på en konstruktiv og god måte for seg selv.

 

Verktøyene i korte trekk: 

 

Fokus på gode rutiner, hvor søvn, kosthold og fysisk aktivitet – gjerne ut i frisk luft, er tre av de viktigste faktorene.

 

I tillegg er selvmedfølelse og mindfulness to andre viktige elementer i veien ut av angsten, depresjonen eller andre store og små utfordringer. Mer om det kan du finne her.

 

Ingen “quick fix” mot angst

 

Selv om jeg for øvrig har fått øynene åpnet og virkelig har klart å ta i bruk disse verktøyene, så er det ikke dermed sagt at alle bitene har falt på plass.

 

Det er ikke slik at tilværelsen min fremover vil bli perfekt, helt uten angst. Jeg har egentlig slått meg til ro med at angsten er noe som mest sannsynlig vil følge meg livet ut.

 

Mitt alarmsystem har vært defekt så lenge nå, uten skikkelig vedlikehold, så helt oppgradert vil det nok aldri bli. Men jeg jobber med å leve så godt som mulig med det.

 

Det er viktig å vite at det på langt nær er en “quick fix” mot angst.

Selv om jeg er bedre enn noen gang, så har jeg fortsatt angst, men jeg er nå bedre rustet til å takle den og det er det jeg ønsker å hjelpe deg med også; Å ruste opp til å takle blant annet angst og depresjon.

 

Jeg vil hjelpe deg til å ta tilbake førersete i ditt eget liv, hvor det er du som skal bestemme kjørereglene og kjøreretningen.

 

Da er det viktig å få integrert disse verktøyene i hode og kropp, slik at når angsten inntreffer, eller når andre livskriser banker på døren, så vet du hvordan du skal håndtere dem på en mer hensiktsmessig måte. 

 

Veien ut av angsten handler egentlig om å tåle at angsten er der, uten å la angsten styre livet ditt.

Gratiskurs: 4 steg du kan bruke for å håndtere angst

 

 

 

PS. Min mentale verktøykasse, som jeg kaller den, er basert på egen kunnskap og erfaring, i tillegg er det metoder og tankesett som er utviklet av fagfolk og som er basert på forskning.

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no

Scroll Up