• mestrelivet.coaching@gmail.com

En historie om angst og om det å bli venn med angsten

angsten
stine nilsen - mestre livet coaching

stine nilsen - mestre livet coaching

Stillheten hadde senket seg over huset. Det eneste hun hørte var hjerteslagene som slo som ville dyr i brystet hennes. Nummenheten begynte å bre seg utover kroppen. Prikkingen begynte i hode. En brennende, sviende følelse, som bevegde seg nedover armene og helt ut i fingerspissene.

Første gang dette skjedde, var hun sikker på at hun skulle dø. Hun løp gråtende inn til moren sin og ropte hysterisk at hun måtte tilkalle hjelp. Nummenheten og den brennende følelsen var så intens. Sammen med økt puls, pustebesvær og ørhet, var hun sikker på at hennes siste time var kommet.

Hun gikk ut. Forsøkte å trekke inn den friske luften, men det var som om betongblokker sperret luftveiene hennes. Oksygenen ville ikke trekke ordentlig inn. Hun måtte hive desperat etter pusten. Hun skalv, mens hun tittet opp mot himmelen: «Gud, hvis du er der oppe; Vær så snill å pass på meg!» Ba hun desperat.

Moren kom ut, fortalte at hun måtte forsøke å slappe av, legene trodde ikke det var noe galt, om tilstanden ble verre så måtte de bare ringe igjen. En tåre trillet ned det silkemyke, bleke kinnet hennes. Det mørke håret gjorde at hun så enda blekere ut der hun sto i månelyset. Hun gikk å la seg, sikker på at hun ikke ville våkne igjen.

Til hennes store forskrekkelse, og glede, våknet hun dagen etter. Nummenheten hadde gått bort, hun var klar i hode igjen, men kroppen føltes ut som om hun hadde vært i kamp med en sint okse. Hun var sliten, men hun levde i det minste.

Stockfoto/pixabay.com

Nå satt hun der igjen

Lammet av denne forferdelige følelsen av maktesløshet over at noe uforklarlig tok over kroppen hennes. En lammende følelse som sakte, men sikkert trakk ut i alle deler av kroppen hennes, samtidig som hjertet galopperte som ti ville hester på flukt. Hun hadde blitt vant til det nå, visste hva det var. Hun visste at det ikke var farlig, likevel ble kroppen like aktivert hver gang. Hode og tankene gikk rett i alarmberedskap, for tenk hvis?

Denne gangen kjente hun også en ny ting. En litt stikkende følelse i hode. Som om noe pirket med elektriske pinner i hjernen hennes. Kjeven låste seg i tillegg og hun følte en panisk trang for å rive seg selv ut innefra, fra dette skallet som liksom skal være en kropp.

Ofte var det slik, de vanlige symptomene som hun alltid fikk, i tillegg til noen nye, litt fremmede symptomer som spilte hjernen hennes et ekstra puss. Hun kunne si til seg selv så mange ganger hun bare orket at dette var angst, men tanken om at dette nye symptomet kanskje kunne være noe annet, ble så altoppslukende, at kroppen ikke klarte å roe ned angstresponsen sin. Den gikk bare enda mer i beredsskap, klar for å sikre hennes overlevelse. Det er jo det kroppen er programmert til rent biologisk. Problemet er bare at selv om faren uteblir, så fortsetter kroppen og tro at det fortsatt er fare på ferde.

Slik hadde hun levd siden hun var liten

I konstant alarmberedskap. Hennes biologiske programvare for å sikre overlevelse ble tidlig ødelagt og siden har alarmen hennes gått konstant.

Noe som gjør at hun i dag sitter der med hjertebank, nummenhet i hele kroppen, pustebesvær og en ut av seg selv opplevelse. Nok en kveld sitter hun der og frykter det verst tenkelige. Nok en kveld blir hun overveldet og oppslukt av grunnløs bekymring, helt ute av stand til å kontrollere kroppens responser. Lenge lot hun dette styre henne. Hun ble totalt lammet. Isolert og ødelagt av denne konstante flukten fra farer.

Barndommens opplevelser, setter spor langt inn i voksenlivet … Stockfoto/pixabay.com


En dag møtte hun en person som skulle hjelpe henne ut av dette mønsteret hun hadde opparbeidet seg over tid. I starten fnyste hun av denne damen som satt overfor henne. En eldre dame, med et varmt blikk. I hennes øyne virket hun i overkant rar. Litt for eksentrisk etter hennes smak. Spirituell, uten å virke veldig religiøs. En av disse «i ett med naturen» menneskene som hun ikke klarte å forstå seg på. Men som hun nok rent underbevisst egentlig var litt misunnelig på.

Hun hadde en egen rarhet i seg, som hun ikke turte å slippe helt løs

Men denne damen, hun åpnet henne opp for denne delen av seg selv, og hun innså at det kanskje ikke var snakk om eksentrisitet, men snarere det å være et menneske.

Hun lærte at det å være god mot seg selv var viktig. Hun lærte at angst er en kroppslig respons som dannes ut ifra erfaringer og opplevelser, som igjen fysisk danner baner og mønster i hjernen som er uhensiktsmessige. Hun lærte videre hva som gjorde at angsten ble opprettholdt og om hvordan hun kunne endre disse banene i hjernen sin. Hun lærte mye om det å være tilstede i øyeblikket, om å la tankene fare, som igjen ville gjøre det enklere å tåle angsten når den så nådeløst banket på døren.

For det gjorde den titt og stadig. Selv når hun nå vet alle disse tingene, så kommer fortsatt angsten og lammer henne. Brer seg over kroppen hennes som en orkan og herjer vilt til hun blir helt slått ut. Men orkanen varer ikke like lenge lenger. I tillegg vet hun hvordan hun skal beskytte seg nå. Hun vet hvordan hun skal tåle det, på en måte som gjør at ødeleggelsene ikke lenger blir så store.

Denne jenta, det er meg

Denne damen, det er min psykolog – en psykolog som er så mye mer enn bare en psykolog. Hun er en varm, interessant og vennlig sjel som har sett meg som mer enn bare en pasient. Hun har vært en uvurderlig hjelp for meg, men jeg innser likevel at det er MEG, helt og fult som har gjort den jobben det kreves, for å bli bedre.

Lenge har jeg gått med en overbevisning om at det er alle andre som må fikse meg. At de må legge til rette, forstå at jeg er lammet av angst og dermed ikke kan være delaktig i det som kalles livet. Jeg har forventet at psykologen, skal som legen, gi meg en enkel fasit på hva som feiler meg og deretter fikse meg. Men etter mye selvransakelse, et par innleggelse og det man trygt kan kalle «å nå bunnen», oppdaget jeg at det ikke er slik det fungerer.

Etter hvert som jeg stabbet meg av gårde, i den tro om at det var denne psykologens verk at jeg gjorde fremskritt, innså jeg mer og mer at hennes ord om at det er meg som gjør jobben, faktisk stemte. For all del, uten henne hadde det ikke gått like bra eller like raskt, men hun presenterte bare en ny måte å tenke på, hun presenterte kunnskap som jeg kunne bruke i min tilfriskning, men det var opp til meg å anvende denne kunnskapen – og det gjorde jeg.

Derfor sitter jeg nå i dag og skriver dette innlegget

I skrivende øyeblikk har jeg angst, og angsten, den er like smertefull nå, som da, men den styrer meg ikke lenger, det er forskjellen. Jeg ønsker å hjelpe deg til det samme. Jeg ønsker å hjelpe deg til å finne en vei tilbake til førersetet i ditt liv, ut av angstens lenker, hvor det er du som skal styre. Du vil fortsatt oppleve å få angst, enten det er reell fare som utløser denne angsten, eller ikke. Poenget er å lære seg å tåle den og akseptere den – rett og slett bli venn med den.

Her får du et gratiskurs som gir deg 4 verktøy som kan hjelpe deg til å håndtere angsten:

Kommentarer:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no

Scroll Up